letra de påfugl - m/ yosef wolde-mariam - karpe
den grå hoodien min er matcha med sørpe
betongen her er følelsesløs
og blokkene vi bor i er kvalt i tåke
jeg er en påfugl
jeg er en påfugl
jeg er en påfugl
jeg er en påfugl
pappa hadde flyktningbolig, dårlig råd
og nå har søstera mi kåk oppi holmenkollen
og det er måten jeg er på
så jeg gråter når jeg er grå
det er og’ på måten kråker leker påfugler på, kra
kra, motherf-cker, kra
“åsen går’e, raggen?” “bra, motherf-cker, bra”
det går mamma, pappa, og jeg elsker begge selv om
jeg data en hvit chick og ting fløy veggimellom
mamma sa det er en rase- og kasteting
det gjør deg rasende, raser og kaster ting
jeg setter folka mine under baldakin
foran hasla, men aldri hasta for å p-sse inn
disse svartingene vet dette stemmer, man
vi er det eneste bandet som kan være stemmen dems
vennegjengen min er en pose non stop og m&ms
og alle har pengene ved tenna dems
så jeg var broa mellom svart og hvit og
alt imellom var som gråsonen på kartet mitt, men
vi kom oss gjennom og på veien fant vi trappen hit opp
jeg nådde toppen, så meg rundt og fant ut det va’kke helt hjem
så hvor er hjem nå?
jeg henger hjertet mitt på knaggen her
tar med meg magdi, prøver lykken der hvor raggen er
så for å skjule våres arr bruker vi alle klær
har alltid p-ssa inn men skilt meg ut som noe man kaller tær
jeg var alltid litt for hvit for mine, men litt for svart for dem
mamma bad meg være stolt av meg og be dem klappe igjen
du er fra overalt, p-sset ditt er regnbuen
og de som ser deg endimensjonelt har valgt en feil fugl
så da karpe sendte låta fikk jeg gåsehud
så hvordan vil jeg minnes når jeg går ut
for livet kan få en brå sl-tt
og når jeg dør, på steinen skal det stå “påfugl”
fordi en jævel hata påfugler
tok den jævel’n med seg grå kuler
og det e’kke første gang jeg står på en scene
men de på første rad er overlevende
og jeg er påfugl, fjærene gjemmer gåsehud
og livet mitt er all good og venna mine er non-stop
men lillebror er påfugl på stedet der jeg vokste opp
og vårt språk er stygt, han gråter i det stille
og byen vår har fått bikinisk!lle
annerledes, finner du’kke drømmene til en pjokk
jeg pleide å prøve å lage midtsk!ll ut av krøllene med voks
han gjord det samme i fjor, han gjemte et fargekart
men når det barnet er stort, så ser det halen bak
så man ska’ bære stolt det bildet byen hans har malt
samma hva du tenkte timen etter at det smalt
annotate
letras aleatórias